Et punktum er satt i Monikasaka.

Endelig er det slått fast at dommen til barnedrapsmannen Donatas er rettskraftig. Endelig kan Kristina, moren til Monika (8år) få noe fred, og slippe å gjennomgå enda en belastende rettsak.

Det er ikke tvil om at det er begått grove feil og mangler i saken fra Politiet sin side. Dette er slått fast i flere instanser bl.a av Riksadvokaten sin granskningsgruppe. Spesialenheten for politisaker har dømt Hordaland politidistrikt for grov uforstand i tjenesten, og har ilagt de en bot på 100 000.

Politimesteren i Hordaland har innrømmet at moren har vært utsatt for ekstrem merbelastning som følge av feil begått av politidistriktet og enkeltpersoner. Det foreligger krasse uttalelser fra Riksadvokatens granskningsutvalg. I tillegg foreligger spesialenhetens uttalelser og vedtak. Wiersholm sin rapport er også kritisk til politiets handlemåte.

Det har vist seg at politiet har hatt manglende ledelse av etterforskningen. Det er brudd på interne instrukser, påtaleinstruks og straffeprosesslov.  Både etterforskningsledelse, åstedskoordinator, lokal etterforskningsleder, påtalejurist, visepolitimester og politimester var alle involverte på ulike måter. Nødvendige etterforskingsskritt etter gjeldene instrukser ble ikke blitt fulgt. Politiet har løyet til moren i avhør. Politiet brukte krisepsykolog i et forsøk på å få Monika sin mor til å forstå politiets konklusjon om selvdrap. Han formidlet påstander som direkte var i motstrid med politiets egne utsagn, i et forsøk på å manipulere moren. Dette er dokumentert. En rekke etterforskingsskritt ble ikke fulgt opp, selv om politiet hevdet det.

I ettertid viser det seg at politiet aldri arbeidet noe særlig ut fra teorien om drap, selv om det var det de informerte oss alle om. Tvert imot var de kun opptatt av å sannsynliggjøre og forklare «sin egen teori» om selvdrap, og at moren selv hadde «fingert innbruddet».

Prøv å forstå en slik opplevelse, når du selv er overbevist om at ditt barn er drept og du har rimelig god mistanke om hvem som er drapsmann!

Det er uforståelig at politiet ikke har utvist mere aktsomhet overfor en mor som har mistet sin 8 år gammel datter. Det var tross alt tale om etterforskning av en av de groveste forbrytelser en kan gjøre i et samfunn. Moren har helt siden drapskvelden vært sikker på at barnet var drept, og politiet gav selv inntrykk av at de drev drapsetterforskning.  Både helsebyråden i Bergen og tilsatte i kommunen mente at henleggelse av saken som selvdrap måtte være riv ruskende gal. Barn på 8 år tar ekstremt sjelden sitt eget liv. Jeg sov svært dårlig den natten saken ble henlagt.

En kan ikke forestille seg hvilke påkjenninger politiet har påført moren. Det er så mange opplagte feil og mangler, samt indisier som var «kjent bland folk flest», og som politiet var godt kjent med. Likevel, ble saken henlagt som selvdrap.

I ettertid har det vist seg at moren hadde rett om sin mistanke om drap. Saken ble etter en høyst uvanlig prosess gjenopptatt takket være arbeidet til advokaten til moren Stig Nilsen og politimannen Robin Schaefer. Etter kort tid ble barnedrapsmannen Donatas pågrepet og tiltalt.

Påtaleansvarlig og politiet øvrige ledelse sitt arbeid med å hindre gjenopptagelse av saken kan ikke betegnes som noe annet enn «katastrofe» for politiet og for samfunnet. Etter min og andres oppfatning ble det gjort med forsett for ikke å avdekke det svært mangelfulle arbeidet som politiet utførte under den første etterforskningen, noe også rapportene antyder.

I en slik sak der det dreier seg om barnedrap er det en særdeles viktig og alvorlig samfunnsoppgave som politiet er tillagt. Jo strengere straff en kan få for en forbrytelse, jo mere må vi som samfunn forvente at det stilles krav til korrekt etterforskning, og oppfølging fra politiet, påtalemakten og samfunnet sin side.

Til nå har politiet selv sett på saken som en «systemfeil». Kun politimesteren har fått nye arbeidsoppgaver som følge av denne saken. Arbeidstakernes rettsvern til jobben ser ut til å være viktigere enn å skape tillit til politiet som sådan, og skape et snev av rettferdighet i vanlige borgere sin oppfatning. Hele handlemåten og oppfølgingen til politi og justisvesenet strider med folks rettsoppfatning.

For utenforstående kan det se ut som pulverisering av ansvar og ansvarsfraskrivelse når vi i ettertid ser hvordan politiet og de involverte selv har håndtert saken. Om politi og påtalemakt er i stand til å ta lærdom av saken er høyst uvisst. Både denne saken og en rekke andre saker vitner om en kultur i politi og påtalemakt i Hordaland som ikke innbyr til samfunnets tillit. Utfordringene den nye politimesteren, politidirektør og riksadvokat har er store.

Et ordtak vil ha det til at «tiden leger alle sår». Jeg skulle ønskt at denne tragiske historien om Monika og politiets handlemåte ble en del av pensum på politi og juristutdanningen til evig tid. Vi andre vil huske den så lenge vi lever.

 

Ove Trellevik

Tidl. Ordfører i Sund kommune.